(historisk dykk av Leif Jan Sørli)
Kennel Nord var en av de dominerende pointerkenneler i Norsk Pointerklubs tidlige år. Mange pointere fra kennelen plasserte seg høyt både på jaktprøver og utstillinger i begynnelsen av 1900 tallet. Den initiativrike eieren av Kennel Nord var godseier Knut C. Langaard. I Norsk Pointerklubs Aarbok 1912 ble det skrevet «Under enhver omstændighet er det initiativ og den energi, som har været utvist av Kennel Nords eier, baade ved denne leilighet som ellers, al ære værd. Vi har ikke for meget herav blandt vore pointervenner, og des mer oppmuntrende er det derfor, naar man møter en saa utpræget interesse, som her er tilstede. Vi tillater os at ønske Kennel Nord – et navn som den bærer med rette, da den vistnok er verdens nordligste pointerkennel – al mulig fremgang paa den gode vei den uten tvil er.»
Fra Carsten Borchgrevink hadde Langaard fått tak i en helsvart tispe, Black Bonnie Nord. Hun var etter den importerte, helsvarte Arkwrightpointeren Seasong (Sea Shore-Lay) og Lady of Blagdon (Lawn Sleeves Eidsvoll Sonja). Black Bonnie Nord viste seg som en meget habil jakthund. Ved NKKs jagtprøve ved Oset i 1910 fikk hun 1 premie i unghundklassen. Hun ble parret med Gold (Treff Flame Flower) hvor hun blandt annet fikk de meget gode pointerne Donna Nord og Don Nord ll. Begge disse stilte i unghundklassen ved Skandinavisk Gordonsetterklubs og Norsk Pointerklubs jagtprøve på Fagerhøi i Gudbrandsdalen 10. og 11. september 1912. Donna Nord fikk 1 premie og Norsk Pointerklubs ærespremie med følgende motivering fra dommerne: «Glimrende søk med fin stil, fast stand og sikker næse, udmerket hund. Bedste unghund.» Don Nord ll var ikke stort kleinere og gikk også til 1 premie: «Udmerket søk, god og sikker næse, stø og paalidelig, usedvanlig vel utviklet hund.» Langaard så langt tidligere enn dette at Black Bonnie Nord kunne gi avkom av første klasse og skulle legge en plan for henne som i årboken 1912 ble beskrevet som et «vovelig eksperiment».
I 1908 går det tolvte National Field Trial Championship av stabelen sør for Grand Junction i staten Tennessee. Det var diskusjoner i lang tid etter dette mesterskapet om hvorvidt den beste hunden hadde vunnet. Følgende er en fri oversettelse fra The Sportman’s Bookshelf, Volume XIII, Hunting Dogs and Their Uses: Tre år etter Alford’s John gjorde sin første opptreden, startet U.R. Fishel fra Hope, Indiana, med sin unghund og ble nummer to i The Nebraska Derby. Pointerens navn var Fishel’s Frank og i tiden som kom tiltrakk han seg mye oppmerksomhet på grunn av sine fantastiske opptredener, det tok ikke lang tid før oppdrettere flokket seg om han. Han vant ved mange prøver, men den prøven som skulle gjøre han mer berømt en noensinne var en prøve der han tapte i finalen. Dette var «The National Championship» i 1908. «Count Whitestone ll» vant, men i måneder etter florerte det diskusjoner blandt de som hadde vært til stede: «Fishels Frank» skulle vært den nye champion. Hundens berømmelse økte ytterligere. Etter denne prøven ble han pensjonert og brukt som avlshund.»
Fishels Frank viste seg å bli den desidert beste avlshund i sin periode. Han ble far til 58 fieldtrialvinnere, mange av dem championer og topphunder. To av hans sønner satte spor etter seg i amerikansk pointerhistorie, «Commanche Frank» (Fishels Frank-Lady Johns) og «John Proctor» (Fishels Frank-Miss Mariutch) ble begge National Field Trial Champion Winners, henholdsvis i 1914 og 1916. Til dags dato er det tre pointere som har vunnet «the National Field Trial Championship» tre ganger, og Fishels Frank er bestefar til to av disse. F.T.CH. «Mary Montrose» (F.T.Ch. Commanche Frank – Lorne Doone) vant i 1917, 1919 og 1920. F.T.CH. «Becky Broom Hill» (Broom Hill Dan – Nells Queen Cott) vant i 1922, 1923 og 1925. Når det amerikanske Field Trial Hall of Fame ble opprettet i 1954 ble fem pointere tatt inn. Fishels Frank, John Proctor og Mary Montrose var tre av dem.
Godseier Langaards storstilte ide anno 1911 var å sende Black Bonnie Nord «over dammen» for å hente hjem Fishels Frank-blod. I tidsepoke var dette omtrent på den tiden Titanic gikk under og en må berømme det pågangsmot og vilje Kennel Nord utviste. Black Bonnie Nords reise til amerika for å møte den tids amerikanske fieldtrialstjerne gikk bra. Hun kom hjem velberget og befruktet omkring 1912/13 og fødte snart åtte velskapte halvamerikanere, blandt annet to helsvarte. Til disse var det knyttet store forventninger, ikke bare fra godseier Knut C. Langaard, men fra hele Norsk Pointerklub. Noen uker etter fødselen dør alle hvalpene i datidens svøpe – hvalpesyke. Hvilken skuffelse
.
