Southern Cross og den sorte pointer

(historisk dykk av Leif Jan Sørli)

Carsten Egeberg Borchgrevink ble født i Christiania i 1864 av norsk far og engelsk mor. 23 år gammel utvandret han til Australia. I 1894 anløp “Antarctic” av Tønsberg Melbourne, Borchgrevink var frempå og fikk være med på den kombinerte hvalfangst- og utforskningsekspedisjonen til Rosshavet.

 

Denne ekspedisjonen er blitt historisk fordi en åttemannsgruppe greide å komme seg i land på Kapp Adare den 24. Januar 1895. Dette ble lenge stående som den første landing på det antarktiske kontinentet, men senere forskning har vist at det antagelig ikke var det. Episoden ble berømt ikke minst fordi det oppsto krangel etterpå. Både kapteinen Leonard Kristensen, Borchgrevink og en ung matros påsto at de hadde satt foten i land først.

Etter hjemkomsten la Borchgrevink planer om en større overvintringsekspedisjon til Antarktisk. Han holdt mange foredrag, skrev ivrig artikler og lykkedes i 1896 med å få økonomisk støtte fra den engelske forleggeren Sir George Newnes. Borchgrevink kalte ekspedisjonen for The British Antartic Expedition.

Colin Archer barken “Pollux” ble kjøpt og omdøpt til “Southern Cross”. Av mannskapet på 19 var stuerten svensk og resten norske. I tillegg til mannskapet var det en timanns overvintringsgruppe som i tillegg til Carsten Borchgrevink besto av Louis C. Bernacchi, Tasmania, William Colbeck, England, Hugh Blackwell Evans, England, Nicolai Hanson, Norge, Herlof Kløvstad, Norge, Anton Fougner, Norge, Kolbein Ellefsen, Norge, samt to norske samer, hundekjørerne Ole Must og Per Savio. 90 hunder og utrustning for 3 år ble tatt med.

“Southern Cross” forlot London 22. August 1898 og nådde Kapp Adare 17. Februar 1899. Borchgrevink døpte overvintringsstedet han hadde valgt til “Camp Ridley” etter sin sønn som ble født kun et halvt års tid før ekspedisjonen startet. På stedet satte de opp to prefabrikerte hus fra Strømmens Trævarefabrik. Dette var de første byggverk i Antarktisk og de står ennå i dag, selv om det over tiden har bygd seg opp betraktelig med pingvinguano rundt veggene.

Overvintringsgruppen ble forlatt 2. Mars 1899. Alle målene som Borchgrevink hadde satt seg fore ble på langt nær nådd. På grunn av topografien ble de geografiske oppdagelser meget begrenset, været var også ekstremt med hyppige sterke vinder. I tillegg oppsto det også vanskeligheter innad i gruppen under oppholdet.Imidlertidig samlet de verdifull informasjon, særlig de metereologiske, ga grunnlag for andre til å følge etter dem. De var pionerer i bruk av hunder i Antarktisk og hadde med seg flere fotografier tilbake.

28. Januar 1900 ble de hentet av “Southern Cross”. På hjemoverturen seilte de sørover til Rossbarrieren og oppdaget en hendig bukt i isbarrieren hvor det var mulig å komme seg opp på isplatået, Hvalbukta. Her slo de Ross’ “lengst sør rekord” med skip, og foretok en ski og hundesledetur ca. 16 km innover i barrieren. De satte dermed også en “lengst sør rekord” på land (is). Informasjon fra Hvalbukta og erfaringene med sledeturen og forholdene på barrieren kom etterkommere som Shackleton, Scott og Amundsen til fordel. Amundsen brukte denne verdifulle informasjonen da han noen år senere tok det strategiske valg å starte sin ferd til Sydpolen fra Hvalbukta. Dermed startet han omtrent 100 km nærmere polpunktet en konkurrenten Scott som valgte å gå i Sir Ernest Shackeltons spor med start fra McMurdo Sund. Dette, samt at Scott ekspedisjonen ikke brukte hunder, gjorde at Amundsen nådde Sydpolen som førstemann 14. Desember 1911.

Amundsen var ikke ut for å samle informasjon til nytte for vitenskapen. Han dro ut fra Hvalbukta med 52 hunder og fire sleder. Under turen merket han ruta med tørrfisk slik at hundene hadde lukt å gå etter på hjemveien samtidig som det gjorde nytte som reserveproviant. Da de returnerte til Hvalbukta var det 11 hunder og to sleder igjen. Denne første hundesledeturen til Sydpolen er betegnet som en fantastisk sportsprestasjon. Alle menn returnerte i god fysisk form, men særlig ny kunnskap brakte de ikke med seg. Det var blant annet en gruppe av Scotts menn som konstanterte at keiserpingvinen legger sine egg om vinteren.

 Et par år etter hjemkomsten flyttet Borchgrevink, hans engelske hustru Constance Prior Standen og lille Ridley til Norge og Slemdal i 1902. De fikk etterhvert flere unger og selv om Carsten Borchgrevink fra tid til annen la planer om flere ekspedisjoner så ble det ikke noe av.

Han var ivrig opptatt av jakt og da spesielt den fornemme sportsjakten over stående fuglehund. Han kom tidlig med i Norsk Pointerklub og drev avl under kennelnavnet “of Blagdon”. I aarboken av 1912 skriver Borchgrevink følgende artikkel under overskriften “Den sorte pointer”.

En god pointer er efter mit omdømme den bedste jagthund; naar jeg har hat en god setter, har jeg altid maattet utbryte I min glæde over dens præstationer: den minder mig næsten om en pointer I sit søk. Slik er det med meg. Jeg begyndte med en setter, saa en pointer, saa en gordonsetter derefter væsentlig pointere. Allikevel maa jeg sige, som irlænderen der skulde dø og blev formanet av en sjælesørger: “Det blir omtrent det samme hvorhen det bærer; jeg vil finde venner paa hvert sted.” – Men pointeren er hunden med nerver og næse; og den eier fuglevettet i mere utpræget grad end nogen anden jagthund. Det ligger I sakens natur, at pointeren likesom blodshesten sitter inde med de bedste av de gode egenskaper, som jægeropdrætteren har søkt og vernet om. Men den rette pointer maa det være! Staalet, nerverne, farten og beherskelsen! Hvor saa du disse egenskaper bedre og mere fremtrædende en hos Arkwrightpointeren? Hvis du da er lykkelig nok til at ha eiet en Arkwrightpointer, som den skal være for at fortjene navnet.

Den sorte pointer kommer egentlig fra Spanien og Frankrike, men først i Nordengland og Skottland blev den helt ut vurdert som brukshund og som avlsdyr. Det blev i England, den naadde til den høide, vi ser den i dag, det er i England pointerne Dispatch, White Light, Prince Charlie, Laird, Mermaid, Sea Breeze, Lawn Sleeves, Sea Song og Diarmid saa dagslyset for første gang.

Det er den lette høibente, dypbrystede, tørre, hurtige pointer med “sælhudskindet”, som har fanget mit sind. Jeg har en svakhet for Llwwellinsetteren, dens hurtige søk og dens lurende stand, – men dens manèr er rævens. Der ligger en mil, en god gammel norsk mil mellem en god Llewellin og en god pointer og det vil ta mange aar og mange generationer før Llewellinsetteren utvikler sig til den beherskede, bevisste vildtfinder, som den gode Arkwrightpointer er. Arkwrightpointeren forekommer mig at være det maal, hvorhen alle jægere søker med sine hunder – de vil alle komme dit senere eller tidligere, bevisst eller ubevisst.

De sorte franske pointere kom tidlig i Arkwrightfamiliens hænder; men i England degenererte jagten, som i de fleste større tykt befolkede lande – drivjagten tok overhaand og dermed ofredes fordringerne til baade jægere og hunder. Det var skytekunst med 2 geværer og en tjener bak til at lade, som traadte i forgrunden og vildtmandsinstinktet – vildtfineren blandt jægere og hunder fandt ingen anvendelse og forkræbledes som idræt. Imidlertid spredtes det gode blod blandt Arkwrightpointerne over Belgien, Holland og Frankrike tildels ogsaa over Spanien og kankse gik de fleste fremragende sorte pointere til Amerika – der behøvde man netop de egenskaper, som udmerker Arkwrightpointeren: “Smartness” – hurtig søk og hurtig næse, utholdenhet og et ydtre, der straks fortæller om disse egenskaper. Slike pointere som jeg har set paa en pointerutstilling i New York, faar jeg vel neppe at se nogensinde paa denne side av Atlanterhavet, og allikevel kommer pointeren fra England. Men Englænderne er et eiendommelig folkefærd – initiativet hos nationen er ofte bedre end deres evne til at utnytte det, saaledes er det ogsaa i hestavlen – mange av de bedste fuldblodsheste kommer fra andre lande en England. Selv har vi i Norge for tiden utvilsomt den bedste Gordonsetterstamme som for tiden eksisterer. Disse forhold har tildels været regulert av naturlige tilstande som luft, vand og vildterrængets topografiske beskaffenhet saavel som av vildtbestandens art og vildtets antal. Likesom ved hestavlen finder vi saaledes, at importerte hunder vinder eller taper ved omplantning i andre naturforhold.

Det er min mening, at engelske jagthunder i høi grad vinder i norsk luft og paa norsk felt. Fordringerne i Norge til jagthunden er større, paa samme tid er omgivelserne gunstige; terrængets naturtilstande og tilstedeværelsen av godt drikkevand næsten overalt er faktorer der spiller betydelig ind i jagthundens velbefindende og har meget at si i utviklingen av de egenskaper, hvormed jagthunden staar eller falder. Paa en flat mark, I støvet luft blir hunden let ensidig og nervene slappes. Er der nogen fuglehund som i særlig grad vinder ved omplantning til norsk grund er det Arkwrightpointeren og da særlig den sorte, tæthaarede Arkwright poitner. Ved klok avl er den blit haardfør og blir i Norge under vort veirligt en haardere, idet dens herlige haarlag blir endnu tættere og enda mer lik sælskind end før.

Den sorte Arkwrightpointer er en “fornem” jagthund i ordets bedste betydning. Dens temparament passer i den dype skog som paa snaufjeldet. Den er sparsom med sine tegn paa hengivenhet men trofast, og over al maate demonstrativ naar den en sjelden gang vil vise sin eier, at den holder av ham. I vandet gaar den gjerne og apporterer med lyst. Kanske blir den let egenraadig; men for en gangs skyld: la den raade under jagten; kanske lar du den gjøre det igjen. Slemdal 1. December 1912, Carsten Borchgrevink.

Legg inn en kommentar

Siste kommentarer