Om herr Arkwright er det for så vidt skrevet mye – men mest om hans kennels betydning gjennom importer til Norge og Norden. 
I tillegg er han selvfølgelig kjent for å ha lagt ned utrolige ressurser i Pointerbibelen «Pointeren og dens forfedre».
I vår utmerkede jubileumsbok fra 2007 står det behørig en god del om Arkwright.
Jeg tror imidlertid det har kommet til en del ny informasjon som nå med fordel kan skrives ned for ettertiden. Dette deles herved med NPKs medlemmer.
William Arkwright ble født 21. april 1857. Hans far Major William Arkwright døde når sønnen kun var noen uker gammel, noen kilder hevder tre år. Sannheten er at hans far døde 13. mai samme år (på Holtham Hall, Yorkshire), og William Phillip Arkwright, som var hans fulle navn, var da kun 22 dager gammel.
William var eneste sønn, men han hadde tre søstre; Fanny Elisabeth, Emma og Sophia, der den eldste var fire år eldre enn William.
Majoren formanet at sønnen skulle overta den allerede store pointerkennelen han hadde etablert.
Vi vet at han drev sin kennel fra Sutton Scarsdale i Derbyshire, nær Chesterfield, men nærmere en liten landsby kalt Arkwright.
Godset Sutton Scarsdale Hall var eid av en annen gren innen Arkwright-familien. Da tidligere parlamentsmedlem Francis Arkwright emigrerte til New Zealand,
overlot han forpaktningen av Sutton Scarsdale til fetter William Arkwright. Dette var omkring 1882. Alt tyder imidlertid på at storfamilien Arkwright hadde betydelig tilhørighet til godset.
Hans far ligger da også begravet her.
Da Francis døde i 1915, arvet William Sutton Scarsdale.
I 1919 auksjonerte imidlertid William Arkwright bort godset og hele dets eiendom.
Etter dette kjøpte han South Wembury House og døpte det om til Thorn House Wembury.
Her bygde han opp en hage med mange likhetstrekk til Sutton Scarsdale. Han hadde også med seg statuer og annet fra Derbyshire. Dette er fremdeles det som preger den storslåtte hagen den dag i dag.
Sutton Scarsdale Hall ble kjøpt av lokale forretningsmenn og deler av det ble solgt til USA. Noe av inventaret befinner seg faktisk i dag på Philadelphia Museum of Art.
Bygget ivaretas nå av Historic Buildings and Monuments Commission for England.
Bygget ble oppført mellom 1724-1729 av arkitekt Francis Smith of Warwick for jarlen av Scarsdale.
Når W. Arkwright solgte bygningen var den påbygd fire eller fem ganger, fortsatt i Georgiansk stil.
Men tilbake til William. Arkwrights embete var fra 1890 «High Sheriff of Derbyshire», og med det var han distriktets øverste myndighet under monarkiet. 
Han var utdannet ved Eton og Oxford.
Da han overtok farens pointerkennel var det selvfølgelig noen som måtte drifte den frem til han ble gammel nok til å overta.
Her hadde den gamle kennelkeeperen Ecob en stor rolle, og Arkwright selv sa at han ikke kunne fått en bedre lærer.
Han påstod at de begynte opplæringen før han var tre år gammel.
Men det må også tas med i dette at hans mor, Fanny Susan Thornewill, var en interessert og engasjert pointerfrue.
Det hevdes hun var den første kvinnelige jaktprøvedeltager i England.
Hun var født 27. januar 1833, og døde 23. februar 1911 i Bournemouth.
Fanny ble gift med major William 11. mars 1852 i Stretton, Burton-upon-Trent, Staffordshire.
Major William som var født 12. september 1812, giftet seg altså 40 år gammel med den 19 år gamle Fanny.
Fanny og Ecob holdt kennelen i «live» fram til W.A var gammel nok til å overta den daglige ledelsen.
Blant dem som besøkte Arkwright var den svenske pointerkjempen Axel Hedenlund.
Ved to anledninger var han hos Arkwright på «studietur».
Hans karakteristikk av Arkwright er kun av positiv art, en sportsmann og hedersmann.
Samtidig drar han frem den kunnskap Arkwright satt inne med.
Det sies at han i sitt arbeid med boken «The Pointer and his Predecessors» lærte seg spansk og italiensk, for selv å kunne lese kilder fra disse landene angående hans søkende etter pointerens opprinnelse.
I sine beste år ble Arkwright stygt skadet i en ulykke under en revejakt.
Han ble hengende etter stigbøylen på hesten og dradd langs bakken.
Den ene siden ble forkrøplet og en arm nærmest ubrukelig. Han fikk også brudd på hjerneskallen og måtte få operert inn ei sølvplate. Etter dette bar han visstnok parykk.
Halvt invalid fortsatte imidlertid Arkwright å følge sine hunder i felt, og traktere hagla på fortreffelig vis.
Nordens kanskje mest innflytelsesrike fuglehundmann, C. M Pay ,møtte Arkwright både i hans hjem og på prøver i Belgia og England.
Han beretter om en handel som ikke gikk i orden. Den danske hertaklub ønsket å kjøpe en gul pointer. Arkwright skulle ha 100 pund for denne, noe som oversteg klubbens økonomi. Men som han sier; “Arkwright kunne ha gitt bort denne hund, jeg fikk oppgitt hans årlige inntekt til ca. 80 000 pund.”
Til Norden kommer det flere Arkwrightpointere, som hadde kennelnavn Scarsdale, noe vi imidlertid sjelden ser henvist til.
Den mest kjente er nok Diarmid som ble importert til Finland for 8000 kr.
Arkwright var ikke ukjent med linjeavl og gjorde dette i utstrakt grad.
En av hans beste avlhunder var Brodick Castle Sandy. Denne ligger bak mange av våre hunder i dag (Norge/Sverige) gjennom Sea Song (Norge), Rapture (Norge), Flame Flower (Sverige) og Gold Dust (Sverige).
Haaken Mathisen og fabrikkeier Kristoffer Berg importerte Rapture (far til Step) og forærte den til NKK som stamhund. Sistnevnte importerte Sea Song.
De to kjente illustrative pointerne til Arkwright, Sandbank og Seabreeze, ble berømt gjennom Maud Earls maleri fra 1899. Disse var selve prototypen på Arkwrights idealer.
Sandbank ble solgt til dr. Elert i Russland for om lag 25 000 kr. Seabreeze ble utstoppet og er å se på British Museum of Natural History. 
I noen artikler blir det hevdet at Arkwright hadde mellom 400-600 pointere.
Det eneste tallet jeg finner fra et øyenvitne er på ca. 100 pointere, noe som for meg virker meget mer oversiktlig og håndterbart når man driver med jakt, prøver, utstilling og avl.
Selv med 3-4 keepers i sving.
Ofte ser man skrevet at Arkwright foretrakk sorte pointere, men dette er nok en liten myte.
Etter hans egen uttalelse foretrakk han hvite pointere med sort nese.
En av våre store pointerskikkelser (som jeg håper å komme tilbake til), Knut C. Langård, kjøpte en sønn av Arkwrights meget avholdte (og hvite) tispe White Light (og Flax).
Hunden het Scarsdale White Magic. Hadde ikke herr Langård kjøpt denne ville den havnet i Russland.
Det var i korrespondanse mellom disse to herrer at Arkwright fortalte at han foretrakk lyse pointere. Magic ble brukt på noen tisper, og finnes langt der bak på noen av dagens pointere. Arkwrights arbeid med de sorte pointere var reelt nok, men det var mye på grunn av at han reetablerte denne stamme fra skotsk territorium og at de trolig hadde unngått inn-krysningen av Foxhound som Arkwright var en innbitt motstander av.
Utsagn om at Arkwright var ugift stemmer ikke.
Han ble 8. juli 1884 gift med Agnes Mary Somers Cocks. Hennes baronslekt er fremdeles i omløp. De forble barnløse.
Samtidig med salget av Sutton Scarsdale Hall legger Arkwright ned sin kennel (1919).
Det er da seks pointere igjen som Arkwright selv betegner som superexcellent, alle selges til USA.
Arkwright dør den 19. februar 1925.
Kilder
Artikler av:
Cornelius Shilbred
Knut C. Langård
Axel Hedenlund
Carsten Borchgrevink
Samt:
English countyarchive
English heritage
Devon garden trust
History Family England
