Int N S Uch Karacanis O Bull

Arvidsjaur jaktpremiren 24-30 augusti kompri
Jørn og Bull, Arvidsjaur-området 26.08.2011.

Int N S Uch Karacanis O BullArvidsjaur jaktpremiren 24-30 augusti kompri
Jeg var vel relativt uerfaren når jeg dukket ned i valpekassa hos kennel Karacanis. På den
tiden var svarte pointere en stor greie. Elsket av mange, var det også de som fryktet dårlig
pels og hunder med myndepreg. Sett tilbake på nå blir det hele litt komisk.
Jaktprøver
Det gikk ikke lange tiden før kullet begynte å markere seg. Jeg hadde vel ikke en gang tenkt tanken på å stille på jaktprøve når kullbroren fikk 1UK, 7 måneder gammel.
På dagen han fylte 1 år sto vi imidlertid på startstreken. Selv om de færreste vet det, er denne
opplevelsen delt med svært mange håpefulle jaktprøvedeltagere i ettertid.
Som dommer i en del år nå sier jeg ofte når jeg dømmer i UK, “For en unghund er det mange nye
inntrykk som skal tas inn og fordøyes, også på jaktprøve. Det som fungerer perfekt på trening
trenger ikke nødvendigvis å vise seg de første gangene man deltar. Men fortvil ikke, det kommer”.

Da trenger jeg vel ikke utdype ytterligere hvordan det gikk den dagen.
De premiene jeg setter mest pris på er uten tvil den første 1UK’en på hver hund. Det er liksom
da man ser talentet og får et lite blikk inn i glasskula og hva man kan forvente seg i fremtiden.
Bull var 17 måneder og det var høstsesongens første dag. Etter 4 fuglearbeid, hvorav 3 med djerv
reis og alle i komplett ro, og med 1UK i lomma nærmest løp jeg ned av fjellet for å finne mobildekning.
Etter dette ble det en del premier i alle klasser men det er noe spesielt med den aller første 1UK’en.

Utstilling

Bull var med sine vel 63 cm og knappe 30kg en kompakt hund. En svart pointer på utstilling bør helst
se bra ut da fargen får de til å se spinklere ut og det nærmest er umulig å skjule noe som helst. Allerede
som 2-åring ble Bull N Uch og ikke lenge etter også Int- og S Uch. Med sine meritter er det vel ikke over-
drevent å si at han tilhørte den absolutte eksteriørmessige elite.

Utestengelse

Jeg er oppfordret til å si noe om dette.
Bull var 3,5 år da vi dro ned til Kongsvoll for å stille i VK. Han ble under avprøving funnet av undertegnede
ved en sau og kalt inn. Etter nærmere undersøkelse av sauen, foretatt på min oppfordring, ble det påvist
hull i jura. Verken dommere eller deltagere hadde sett noe. Med bakgrunn i gitte forklaringer, og etter innstilling
fra Gjennomgangskomiteen, valgte NKK å utestenge Bull på livstid uten mulighet for å anke.
Dette skjedde i en tid hvor andre og tragiske hendelser med hunder involvert nylig hadde skjedd.
Dommen bærer mer preg av politikk enn juridisk forankring og står i sterk kontrast til senere praksis.
Bull ble aldri restrømmet, og jaktet livet ut også i terreng med både sau og rein, uten noen gang å vise interesse.

Brukshund

Bull gikk alltid hardt i terrenget uansett vær og føre. En meget sterk hund som aldri sluttet å gå uansett hvor sliten
han ble. På høyfjell var formatet stort samtidig som han holdt god kontakt mens det på skogen av og til kunne bli i
drøyeste laget.
Jo mer fugl det var i terrenget jo kaldere ble han og mens jaktkamerater forsøkte å fange sine hunder som skaftet
av, var Bull alltid til å stole på. Hans kanskje aller mest ekstreme kvalitet var inngangen på fugl. Han gikk alltid meget
hardt inn og hadde i tillegg en egen evne til å spikre løpende fugl. Dette gjorde også at han tilnærmet aldri sto tomt.

Til tross for et langt liv med tøff bruk var han sprek til det siste. Jeg må innrømme at jeg var i tvil da vi startet skogs-
fugljakta og han var 12,5 år. Tvilen gikk ikke på om han skulle klare å jakte, men på om han faktisk kom til å holde seg
i terrenget. De siste par årene hadde han nemlig blitt litt egenrådig. Min tvil ble gjort til skamme og det var som å jakte
med ham i hans glansdager. Det var både med stolthet og vemodighet at jeg poserte på jaktas siste dag med ei røy
og en tiur felt på en dag hvor jeg bare kunne konstatere at han også denne dagen hadde gjort seg fortjent til 1AK.

Avl og oppdretterpriser

Kullet Bull kom fra(Kjøniks Perek-Lurudals Lille Gro) gjorde det godt på jaktprøver og kennel Karacanis ble hedret
med Anders Wassbergs oppdretterpris 2000.
Som hannhundeier har man ikke så stor mulighet til å påvirke avlen. Man kan stort sett bare samtykke i en paring
eller avvise. Heldigvis rakk Bull å vise fram en del av det han sto for på jaktprøver før han ble utestengt. Når han
så forsvant fra resultatlistene ble han fort glemt.

Imidlertid var Kennel Karacanis tidlig ute og brukte han på Karacanis Lo-La allerede som 2-åring. Dette viste seg å
være en meget god kombinasjon og kennelen kunne pryde seg med en ny oppdretterpris bare 2 år etter den forrige.
Kombinasjonen ble gjentatt og var nær ved å motta nok en oppdretterpris.
Videre ble Bull brukt i avl av flere, også ut over landegrensene. Totalt er han brukt 4 ganger på 3 forskjellige tisper i
Norge, 2 ganger i Sverige og 1 gang i Finland. De 2 siste kullene kom mens han var i en alder av 12 år. De fleste vegrer
seg jo for å bruke hannhunder som har passert 10 år. Alle kombinasjoner har ikke nødvendigvis blitt like bra men jeg har
kommet ut av tellinga på hvor mange 1. premier han har etter seg. Det som har vist som gjennomgående er meget god
helse i alle kombinasjoner.
Øystein Nilsen og Kennel Karacanis har etablert seg som en kennel med en målrettet avlsvisjon. Kennelen børstet støvet
av Bull nok en gang i en alder av 12 år og med en innavlsprosent på over 20 paret han Bull med Karacanis Chili.
Aldri tidligere har kennelen hatt flere av sine egne navn i stamtavla. Kullet ble vellykket og nok en gang kunne Karacanis
prydes med Anders Wassbergs oppdretterpris. Denne for 2012.
Så vidt jeg vet figurerer ikke Bull på noen indekser. Jeg vet heller ikke om noen hannhunder som har 2 oppdretterpriser
etter seg, og i tillegg selv har vært involvert i kull som har mottatt en.

Bull – til minne

Bull har gitt meg mange fantastiske minner og en god rettesnor for hva jeg bør etterstrebe i min egen beskjedne avl.
Han ble 13 år og var sprek til det siste. Etter kort tids sykdom var det imidlertid på tide å la han vandre til de evige jaktmarker.
Det er herlig å se at han lever videre gjennom sine avkom, og jeg tror historien vil vise at han har vært med å prege pointeravlen.
I tillegg frøs jeg i 2004 ned sæd etter han slik at det trolig ikke er det siste vi har sett av hans avkom.

Jørn Åselid
21.01.2013

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Siste kommentarer