Minneord Sturla Bendiksen
Det var med sorg og vemod vi mottok den triste meldinga om at Sturla Halvor Bendiksen gikk ut av tiden, 11.februar. Våre tanker går til den nærmeste familien, der hans plutselige bortgang må ha gitt en vanskelig tid.
Sturla ble født 24. september 1942, og levde så godt som hele sitt liv fordelt på små steder, litt øst for Verdalsøra. Som krigsbarn var de materielle betingelser krevende de første årene. Han vokste opp i en bygdekultur der jakt og fiske både var hobby og næring. Og for Sturla ble de fantastiske og ofte viltrike ødemarkene øst i Verdal kommune og også i Sverge både lekegrind og læringsarena gjennom et langt liv. Han siktet seg tidlig inn mot læreryrket, som på denne tiden hadde høy status. Etterpå søkte han seg lærerstilling i fjellbygda Sul, der betingelsene for å drive med jakt og fuglehunder knapt kunne bli bedre. De siste årene var adressen Sør-Leksdal.
Entusiasme for pointeren
Sturla Bendiksen hadde et liv med mange aspekter, men vi vil i et kort stykke som dette sortere ut den delen som omfatter jakt og fuglehunder.
Tidlig ble det klart for han at pointeren ble den foretrukne fuglehunden, og idealet ble for alltid legenden Trollhaugen Kim, som vant kongepokalen i 1968. Sturla var meget analytisk i sin tankegang, og forsøkte å finne ut av bestanddelene i arvematerialet, hva som hadde gjort Kim så god. Han søkte også generell kunnskap om avl blant ekspertene som drev med travhester. Og han tok kontakt med oppdretter av Kim, og innehaver av kennel Trollhaugen, Olav Aurtande. Sistnevnte hadde på sin side vunnet det meste av hva som kunne vinnes i norsk fuglehundsport, som egenhendig fører eller som oppdretter. Det skulle fra da av utvikle seg et livslangt vennskap med Kitty og Olav Aurtande. Da undertegnede foran 100-årsjubileet, 2007, i Norsk Pointerklubb fikk oppgaven med å være redaktør for klubbens jubileumsbok, var det naturlig å spørre nettopp Sturla om å «skrive et portrett» av Aurtande for boka.
Mens oppskrifta for de fleste pointerfolk på denne tiden ble å søke mot det svenske Black Lucky-blodet, orienterte Sturla seg mot de danske Linjer, og senere litt mot Italia. – «Jeg vil at pointeren skal ha hode som en pointer», var hans spissformulerte forklaring til undertegnede for mer enn 40 år siden. Kåre Lotsberg, kennel Eraak, hadde en tispe med sterkt innslag av blod fra Trollhaugens Kim. Denne fikk han nå mulighet til å inseminere med nedfrosset sæd fra selveste Kim. Fra dette kullet fikk Sturla overta Eraaks Luck, som ble livets store hund for ham, og sammen vant de mange og høye premier. Og da har jeg ikke glemt andre topphunder med sterk dose av Trollhaugen-blodet som Skogtjernas Kala, Likkos Arras, Likkos Ronja, Likkos Birk og Mostudalens Oluf. Senere fikk han også vakre og gode Duna Di Valeggio.
Betydning for Nord-Norge
Tidlig på 1970-tallet parret Sturla sin Trollhaugens Clou med den danske storheten Oksby Fly. Fly var dobbelchampion, og hadde i tillegg arvet det vakre og typiske hodet etter sin far, Ferreros Tom. Unge og entusiastiske Ole Mathisen fra Gibostad på Senja hadde studert printerens stamtavler og prøveresultater, og kontaktet Sturla Bendiksen, Likkos kennel, om å få kjøpe en valp. Fortsatt var det betydelig skepsis helt i nord om denne korthårede rasen kunne klare seg som jakthund i snø og kulde. Valpen Likkos Connie ble sendt til Senja, og ble en lykke både for eieren og for nordnorsk pointer nord for Saltfjellet generelt. Denne tispa skulle de kommende år herje i toppen av resultatlistene på fuglehundprøvenes vinnerklasser i vår nordligste landsdel.
Dommer, foredragsholder og ordkunstner
Sturla Bendiksen ble en markant person i fuglehundmiljøet, og alle visste hvem han var. Han var langt fra høgrøstet, eller brautende, men det han sa, kom fra en replikkens mester – og en person med begavelse som forteller og formidler. Replikkene kunne gjerne spidde samt stoppe det som måtte være av diskusjon. Og slikt blir det ikke bare vennskap av. Men det humoristiske skråblikket til inntrønderen kunne alltid skimtes bak de kreative og dels skarpe beskrivelser. Som dommer pakket han heller ikke inn sine ord. Og som deltaker følte man at det ikke var noen direkte ulempe om man stilte med en pointer, om man ikke «skjemte ut» rasen. Etter prøven vanket det prøvekritikk med vakker håndskrift og kreativ ordbruk, egnet til innramming, som «Rex jobber som en galei-slave…». Disse egenskapene gjorde at Sturla i en periode ble relativt mye brukt som
foredragsholder. De mange gode historier og eksempler fra egen praksis gjorde at tiden under foredraget gikk fort.
Norsk Pointerklub har mye å takke Sturla Bendiksen for. Ikke bare klarte han å følge opp Johan B. Steens slagord, «pointeren på pallen». Som oppdretter klarte han også som ingen andre ta vare på Trollhaugen-blodet etter Aurtande. Sturla er blitt tildelt Gullmerket av Norsk Pointerklub, og i 2002 ble han tildelt Agnes Delphins Oppdretterpris.
Og mens dette avsluttes, ser jeg han for meg der han jakter med Eraaks Luck, jegerlivets beste hund, på de evige jaktmarker. Fred over Sturla Bendiksens sitt minne.
Halvard Toften (på vegne av NPK)
Bildetekst
Med hunder av Trollhaugen-blodet. Her er Sturla Bendiksen på treningstur høsten 1981 med to pointere med sterkt innslag av blod etter Trollhaugens Kim.
