DR Unni Bakke ønsket velkommen og startet møtet med å dele ut følgende utmerkelser for 2009:
Årets nybegynner Oslo/Akershus: Ruske-Zara med eier Aud Lise Skillebekk.
Årets utstillingshund Oslo/Akershus: Røyskattlias Rosso til Rolf Bredesen og Gry Bjørge.
Årets ungpointer Oslo/Akershus: Chriwalls Evita tilhørende Stein Ole Hagen og Christer Wallerby og Tiurskogens Foxy Lady til Ann-Karin Lindberg og Gjermund Aas fikk begge 7 poeng, men Foxy ble årets ungpointer fordi hun er yngste hund.
Årets pointer Oslo/Akershus ble Chriswalls Diva til Christer Wallerby med flotte resultater, bl.a. NM-lag lavland seieren og 1.VK finale med CACIT i Vestfold.
Christer Wallerby fikk en blomsterbukett for sin innsats som instruktør på dressurkurs og treningssamling dette året.
Finn Adelers foredrag: Pointer og Vorsteh – den ideelle trekk- og jakthund
En personlig og engasjert Finn Adeler kom med en rekke betraktninger rundt trekkhundsportens og jaktprøveportens utvikling i sitt foredrag denne onsdagskvelden. Han gav oss også glimt fra sin lange hundekarriere med vorsteh og pointer. Finn startet med hundekjøring da han gikk på folkeskolen på 50-tallet og pleide å snørekjøre med familiens strihår til skolen og ba bikkja gå hjem da han var framme. Så ble det mer og mer satsing utover i tenårene, og han vant flere seire i gutte- og juniorklassen. På seniornivå var NM-seier og kongepokal det beste i 1973. Han har konkurrert både i 1-spann, 2-spann og 3-spann i nordisk stil. I starten var det mest vorsteh, først strihår, så flere gode korthår. Pointer begynte han å bruke fra midten av 60-tallet. Finn framhevet pointerens styrke som trekkhund som den rasen som nok hadde størst styrke og størst lungevolum sammen med greyhound. Pointeren har også så å si alltid meget sterk trekkvilje. Adeler hadde aldri hatt en pointer med dårlig trekklyst, men flere vorstehere med manglende trekkvilje. Pointerens svakhet i sporet kunne være når det var løse spor og gjennomslagsføre.
Så ble det litt demonstrasjon av ulike typer hundeseler – sykkelsele, nomesele og komtesele. Finn var en sterk tilhenger av den gamle gode komteselen og mente den ble undervurdert av mange hundefolk i dag. Den er litt vanskeligere å få tak i dag, men finnes på markedet gjennom Gresshoppa. Han nevnte bl.a. at Amundsen brukte komtesele på sine hundespann i vifteformasjon på sin ferd mot Sydpolen. Eventuelle gnagsår av komteselen skyldtes at selen var for stor eller ikke passet på en eller annen måte.
Adeler demonstrerte også hvordan en god kløv med komtesele skulle sitte på hunden og gjorde oppmerksom på at flere av kløv-modellene som selges i dag mangler viktige detaljer.
Foredragsholderen uttrykte bekymring for framtida til nordisk hundekjøring, en sport ikke mange holder på med lenger, men som tidligere hadde en langt høyere status. I dag er det som kjent de store sledehundløpene som stjeler oppmerksomheten, men her stilte Finn spørsmål ved nivået. Det var nordisk stil som var idretten med stor i følge foredragsholderen. Finn mente også at fuglehunder burde ha de beste forutsetninger for å hevde seg i lange etappeløp p.g.a. sine fortrinn når det gjelder fart og styrke. Adeler karakteriserte Alaska husky som ”halve farten og halve styrken” i forhold til fuglehunder. Han trodde også fuglehunder generelt har bedre poter enn huskyene som i dag konstant går med sokker.
Når det gjaldt foring og behandling av hund generelt, mente Adeler det har blitt mye dill. – Vi skal ikke gi ditt og ikke datt, og vi er i ferd med å sykeliggjøre hundene våre, mente han. Hunden er fra naturens side et rovdyr og en åtseleter som spiste bein, trevler, kjøtt og innmat. Hunden kan godt spise tørrfor, som i dag har blitt mye bedre enn det var tidligere, men de bør også få en stor del animalsk føde under jakt og trekkhundkjøring. En hund som får variert kost og gjerne en del rå bein og rått kjøtt eller slakteavfall, utvikler bedre magesyre og vil tåle overgang til jaktfor og andre endringer i maten bedre.
Etter pausen var det skogsfugljakt og skogsfuglprøver som var tema. Finn Adeler fortalte om de store variasjonene i skogsfuglbestanden som har vært på Østlandet. Han husket godt de helt elendige årene på 60-tallet, da det var stort å bare ha sett ei røy, og de enorme mengdene med fugl på 80-tallet da hundene gikk fra stand til stand. Foredragsholderen kom inn på fordeler og ulemper med friske og litt mindre friske reisere, og at han hadde vanskeligheter med å bestemme seg for hva som var best. Rapportegenskapene hos hunden var det viktig å ta vare på ved å følge opp, vel å merke hvis hunden hadde evne til å rapportere. Det ble også diskutert hvorvidt enkelte hunder ikke rapporterte når fuglen var lett. Finn Adeler fortalte også om hunder han hadde hatt som sveipet fram og tilbake i bue foran fuglen, inn og ut av stand når han kom i skuddposissjon for å få fuglen til å trykke – noe enkelte dommere kanskje feilaktig kunne komme til å kalle ringing. Her var det snarere snakk om jaktvett hos hund. Hundens justering og stadige posisjonering på fugl var et annet eksempel som ikke var uvanlig å se når man gikk mye på skogsfugl.
Finn var også inne på at synet på skogsfuglhunden hadde endret seg veldig. Fram til 80-tallet var det ”petimetere av vorsteh-dommere” som dominerte dømmingen på skog. De hadde ofte svært lite romslighet i forhold til hunder som ikke var kortsøkende. I dag vil vel mange dommere ha hunder som går skikkelig og tar med seg godt med terreng på skogen også. Det er også en fordel i mange skogsterrenger, mente Adeler. Han mente skiftet i skogsfugl dømmingen kom i midten av 80-åra og nevnte Jon Torp som en av de nye mer positive dommerne på den tida. Finn Adeler vant som kjent NM skog med korthår Stavsjødalens Panto i 1990.
Til slutt var det litt betraktninger rundt bruk av GPS, standvarslere og annen elektronikk som både var til irritasjon og kunne gjøre jakta til noe helt annet enn den har vært med mulige negative konsekvenser både med tanke på viltbestand og hundens kontaktegenskaper. Det ble fortalt om terreng som hadde innført forbud mot GPS-jakt med hund, og Adeler mente det var helt på sin plass.
Det ble en lang og interessant kveld for de frammøtte i denne førjulstid.
Gjermund Aas, referent
