Redaksjoner er svært glad for å motta slike innlegg og vil oppfordre andre til å følge opp. Vi vil også takke Isa og Leif Jan for innlegget. De har hentet følgende artikkel fra Norsk Pointerklubs Årbok 1932-1934. Skrevet av Haakon Kinck, en mann som betydde mye for pointerens utvikling i Norge første halvdel av 1900-tallet. Som leseren vil forstå er mange av synspunktene aktuelle også i dag.
Sammenligner man hundeopdrettet med annen husdyravl, må vi dessverre innrømme, at der er en beklagelig forskjell mellom disse i vår disfavør. Nødvendigheten av en økonomisk oppdrettlinje har for oppdrettere av hester, kjør, sauer osv. fremtvunget en rasjonell avl, som vi hundeoppdrettere kunne lære meget av.
I forholdenes medfør kommer på vårt område den økonomiske linje mer i bakgrunnen, mens affeksjonsverdien, liebhaberiet og for å si det bent ut ukyndigheten ofte spiller en altfor sterk rolle.
Følgen herav er at der i stor utstrekning avles på individer, som mangler vesentlige betingelser for en heldig utvikling av rasen. Mens parolen skulle være: Kun det beste er godt nok, ser man annen og tredje rangs hunder fort vekk benyttet som avlsdyr. Og følgen uteblir ikke : Oppdrettet ujevnt, salgsverdien liten og ingen eller liten fremgang for rasen som helhet. Men den viljans tuktan som skal til for å forandre dette er kanskje ennu mer energikrevende enn selv magens.
Å legge jakthundoppdrettet hos oss helt over på økonomisk basis, som der gjøres f.eks. i England, tror jeg ikke fører frem. Særlig fuglehunder står nu engang i et særskilt forhold til oss jegere, fordi de skaffer oss noen av våre beste stunder i livet enten der er på høifjellets åpne vidder eller på skogsfugljakten med sin spenning og overraskelse. De representerer derfor noe mer og langt verdifullere enn et pengebeløp. Og dette vil alltid bevirke, at oppdrettet også tar farve herav. Men ukyndig alv på slump behøver det derfor ikke å drives.
For å holde oss til pointerne må man si , at oppdrettet i det store og hele har gått frem i de senere år, for så vidt som man ser mindre og mindre av det rene skrap. På den annen side er det utenfor tvil at det gjennomført rasjonelle oppdrett er alt for sjeldent. Når en tispeeier ikke benytter den første, den beste hannhund av rasen, som er i nærheten, skal han gjerne prøve den som sist har gjort seg bemerket enten på utstilling eller på jaktprøve. Om denne hund er et tilfeldig produkt eller om den er resultat av en lengere stammeavl, om hannhunden og tispens blodlinjer passer eller ikke , er ofte helt likegyldige ting for oppdretteren. Ja om tispen i det hele tatt bør avles på synes for mange å være temmelig uvesentlig.
Det er vel her de kynologiske klubber har sin største oppgave. De kan riktignok ikke tvinge oppdretteren til å drive avl efter rasjonelle linjer, men de kan ved målbevisst arbeide lede dem inn på det rette. Ved stadig å fremholde hvori det gode oppdrett består, ved eksempler, ved stamtavler, ved redegjørelse for heldige opdrettteres fremgangsmåte, med andre ord ved et dyktig opplysningsarbeide, vil interessen og dermed kunnskapen vokse. Og en vakker dag står man der, at enhver oppdrettere vet, at det vesentlig er planmessig og bevisst avl som skal til for å være heldig.
Våre kynologiske tidsskrifter synes for tiden å ha for liten forståelse av denne sin oppgave. Først og fremst synes interessen og forståelsen av stamtavlenes betydning ofte å være minimal. Og tidsskriftene skal ikke alene være opplysende i størst mulig utstrekning her. Men de skal se det som sin oppgave å vekke interesse for disse ting.
I NPKs årbok for 1915 og 1916 har jeg i en artikkel: På rett eller gal vei, behandlet svakheten ved utstillinger og jaktprøver. Jeg skal ikke gå nærmere inn på artikkelen her, men skal peke på, at man har lett for ved begge disse å la det tilsynelatende beste være det godes fiende. Den overdrevne edelhet og den overdrevne fart er ikke til gavn for avlen, som i det lange løp krever robusthet i sinn og kropp for ikke å ende i degenerasjon. Å være våken like overfor disse farer, burde være ledernes og ikke minst tidsskriftenes viktigste oppgave.
Våre gamle jaktprøveregler inneholder en tilleggsbestemmelse om farten: Den skulle tyde på utholdenhet. Denne bestemmelse , som gir et godt fingerpek i den riktige retning og som direkte er rettet mot den kunstig oppjagede fieldtrial-fart, har man ikke hatt bruk for lenger. Derved har prøvene ennå lettere for å gli ut ved at den sterke, jevne fart, som holder dagen ut og dag etter dag, settes til side for time-hundens voldsommme fieldtrial-søk.
Jaktprøvene er bestikkende spennende. Men denne deres store pluss innebærer også deres svakhet. For mange blir de derved målet, mens de selvsagt kun skal være midlet. Midlet til å skaffe oss gode jakthunder og sikre vår avl av disse. Så lenge det kun er den enkelte deltager, som forveksler disse ting, gjør denne begrepsforvirring forholdsvis mindre skade. Men hvis ledelsen ikke holder seg forskjellen skarpt for øye, vil det utvilsomt føre avlen på avveie.
Hvis man anser jaktprøvene for målet vil de interesserte oppdrettere legge sin avl i den retning som han vet er god latin ved prøvene. Han vil spørre seg selv: Er det de solide, gjennomgode hunder uten nervøsitet, hvis jaktegenskaper er førsteklasses, hvis kropp er kraftig og hvis utholdenhet er stor er det denne som har sjansen til å gå til topps på jaktprøver? Eller er det de små, lette hunder med nervøse sinn, hvis fart er god og som kan drives voldsomt opp en kortere tid, men hvis mangel på soliditet i sinn og skinn er skikket til å bringe avlen i fare er det disse som har den største sjanse?
Gjør man jaktprøvene til mål, tror jeg nok at med det krav til stor fart, et krav som snarere økes enn minskes, vil man lett kunne gli over til avl på sistnevnte type. Unntagelser kan naturligvis forekomme, men utvikler det seg videre på den måte det nå er tilbøyelig til, vil nok snart den ideelle jakthund og fieldtrial-hunden fjerne seg fra hinanden.
Holder man sig derimot klart for øie, at jaktprøvene kun er midlet til å sikre oss gode jakthunder i vårt oppdrett, vil mulige utvekster på prøvenes område ganske raskt elimineres. Den gode, sterke, utholdende og raske jakthund er målet og kommer ikke disse på den plass de fortjener på våre jaktprøver, vil man snart forstå at der kjøres galt. Og korrektivet ligger ene og alene i den riktige vurdering av hvorfor vi har jaktprøver. Haakon Kinck.
